Når jeg hører Tore Myrstads historie slår det meg at denne mannen har gjort alt han har drømt om. Han flyttet hjemmefra for godt som 17-åring, han har gjennomført mange skoler og tatt flere utdannelser, han har reist verden rundt, både som privatperson, som musiker og i idrettssammenheng.
Av Per Vie
Han har bygget hus og rehabilitert et gårdsbruk og han har hatt ledende stillinger og flere verv. Jeg tror ikke det er mange uten Tores funksjonshemning som kan vise til samme erfaringsbakgrunn. Heller ikke undertegnede, som er mektig imponert.
Er du opprinnelig Oslogutt, Tore?
– Ja, jeg ble født på Bislett i Oslo i 1952, og fikk polio i 1953, på Hurtigruta mellom Tromsø og Trondheim.
Hvordan skjønte de rundt deg at det var polio du hadde fått?
– Foreldrene mine merket at jeg bare gråt og var urolig, og jeg hadde feber. I ettertid har jeg fått vite at det er som å få en influensa. Du verker i hele kroppen. Nå den lokale distriktslegen skjønte hva dette var ble jeg sendt til sykehuset i Levanger. Alle regnet med at jeg kom til å dø, og jeg ble liggende i det som den gangen het jernlunge – i dag repirator.
Men det gikk tydeligvis bra?
– Jada, jeg sto det over, og jeg ble flyttet rundt omkring. Det ble operasjoner og lange opphold på sykehus og institusjoner i mange år, og samtidig trening, trening og atter trening, til jeg gikk ut fra realskolen som 17-åring.
Hvor har du bodd alle disse årene?
– Da jeg var 7 år flyttet vi til en liten bygd i Nord-Norge. På den tiden var det ingen rullestol eller hjelpemidler man kunne flytte seg omkring i, så jeg brukte en gammel trehjulssykkel som jeg prøvde å nyttiggjøre meg så godt jeg kunne, forteller Tore.
For å kunne gå på gymnasiet flyttet han hjemmefra som 17-åring fra Nord-Norge til Oslo. Så ble det teknisk skole på Gjøvik. Etter det havnet han tilbake i Oslo, hvor han jobbet på Elektrisk Bureau. Så begynte han å jobbe på et hjem for ungdom og barn med cerebral parese.
– Gjennom flere år har jeg i perioder jobbet for Handikapforbundet i forskjellige stillinger. Og idrettsinteressen har alltid vært stor, så jeg jobbet også en periode på Idrettens hus i Bærum. Så bodde vi en periode i Sverige, der jeg også videreutdannet meg på Høyskolen samtidig som jeg tok grunnfag i sosiologi på Universitetet, sier Tore.
Apropos idrett. Du har vært aktiv selv?
– Ja, veldig. Hele tiden har jeg holdt på med idrett, og jeg har vært på ulike landslag i friidrett, bordtennis og ridning, og jeg har vært med på EM, VM og OL, forteller Tore.
Når traff du din kone?
– Sissel traff jeg i idrettssammenheng, nemlig på en idrettsleir her i Arendal. Vi har holdt sammen i mange år, og har fått to flotte døtre som nå er voksne. Og hjemme på gården i Fevik har vi to hester, to hunder, to katter og en liten hønseflokk som gir oss frittgående egg, sier Tore, og ler godt.
Musikken da? Hva har den betydd?
– Den har gitt meg mange gleder, og fra jeg var 15 holdt jeg på med musikk i alle år. Mest dansebandmusikk, men også funkrock og jazzrock – som vokalist. I to år levde jeg faktisk av musikken, og reiste rundt med band. Men jeg oppdaget fort at dette ikke var noe særlig glamorøst liv, så jeg reiste hjem og fikk jobb i Aetat – som det het den gangen.
Så var du ute av arbeidslivet noen år?
– Ja, jeg var utslitt, og det ble noen år da jeg var 100% uføretrygdet, men holdt meg selv gående med musikken, forteller Tore.
Men en dag fant han ut av han ville tilbake i jobb, og han gikk inn til Trygdekontoret i Lillesand som 100% uføretrygdet, og gikk ut igjen som 100% arbeidsfør – med ny jobb. Etter det har det vært arbeid hele tiden, frem til nå, som avdelingsleder for NAV Hjelpemiddelsentral Aust-Agder.
Du verden, jeg er imponert. Hva har vært drivkraften din?
– Jeg har alltid sett etter muligheter. Jeg går på beina så mye jeg kan, selv om jeg har hatt rullestol i noen år. Jeg kjører bil selv, og det har jeg gjort siden jeg var 18. Jeg er ikke i tvil om at mitt aktive liv har gjort at jeg er såpass sprek som jeg er. Jeg vil leve livet mitt som jeg vil, og jeg er lite interessert i å rammes inn av begrensinger. Jeg vil ha det gøy, og selv om jeg har hatt denne diagnosen har jeg nok levd et vel så spennende liv som mange andre som ikke har polio. Jeg har reist rundt, truffet fantastisk mange spennende mennesker og har fått utnyttet mitt potensiale ganske bra, synes jeg.
Det er ikke vanskelig å være enig med Tore i det.
Hva slags type hjelpemidler har du selv?
– Det er dessverre sånn at man bare blir dårligere etter som årene går med polio. Så hjemme har jeg heis, og siden vi driver en gård med alt det fører med seg har jeg anskaffet meg et terrenggående kjøretøy, så jeg kan reparere gjerdet og annet man trenger i fikse. Det er alltid mye å gjøre på en gård, og det meste gjøres av min kone og meg. Men noen tjenester må vi selvfølgelig kjøpe, forklarer Tore.
– Kona ønsket seg ei motorsag til jul for noen år siden fordi hun hadde lyst til å lære seg å felle trær. Nå har hun to motorsager. Så nå er min fru sagfører og jeg har ansvaret for transporten, sier Tore og flirer godt. For her sitter både smil og latter løst.
Hva skjer fremover?
– Nå er jeg 63, og jeg vil nok gi meg med aktivt arbeid snart. Men jeg kommer ikke til å leve på latsiden. Jeg vil blant annet lære meg å blogge og skape meg en kanal der jeg kan ytre meg om alt jeg er brennende engasjert i. Jeg alltid har vært samfunnsengasjert, så både kjente og ukjente kommer nok til å både se, lese og høre meg fremover.
Det tviler jeg ikke et sekund på, Tore. Takk for praten!
